Noen ganger kjentes det å skrive, nesten like livsnødvendig som å puste, om hvordan traumatiske opplevelser i barndoms- og ungdomstid kan kaste lange skygger inn i voksenlivet. Det ga i alle fall en følelse av en slags selvoppholdelsesdrift.
I Poesi på liv og død inviteres leseren med på en reise gjennom de komplekse følelsene som omgir ensomhet, aldring, barndomsminner, tap og fremmedgjøring.
Gjennom en serie dyptgående dikt får vi innblikk i både indre og ytre landskap, steder der minner fra barndommen møter den brutale realiteten av voksenlivet, men også steder der vi kan finne en slags forløsning. Leseren inviteres til å bli med på en reise som utforsker forholdet mellom mennesket og naturen, der naturen fungerer som et mulig tilfluktssted som både kan gi rom for trøst og fungere som et speil for menneskelige erfaringer.